Livskunst: Vipassana meditasjon

Alle søker vi fred og harmoni, fordi dette er noe vi savner i våre liv. Fra tid til annen opplever vi alle uro, irritasjon, disharmoni eller annen lidelse. Når man opplever slike negative følelser beholder man ikke disse bare for seg selv, men man sprer negativiteten videre til andre rundt seg. Atmosfæren gjennomsyres av denne negative stemningen, og de man kommer i kontakt med blir også urolige, irriterte og oppspente. Dette kan ikke være den rette måten å leve på.

Vi burde heller leve i fred med oss selv og andre. Mennesket er tross alt et sosialt vesen som må leve i et samfunn sammen med andre mennesker. Men hvordan kan vi leve fredelig? Hvordan kan vi leve i harmoni med oss selv og våre omgivelser, slik at andre også kan leve i fred og harmoni?

Når man er urolig og opprørt vil man gjerne bli fri fra slike spenninger. For å frigjøre oss må vi kjenne til opprinnelsen og årsaken til lidelsen. Dersom man undersøker problemet blir det klart at fra det øyeblikk vi begynner å utvikle en hvilken som helst negativ eller uren tanke blir vi urolige og opprørte. En negativ følelse eller mental urenhet utelukker fred og harmoni.

Hvordan oppstår slike negative følelser? Gjennom å nøye undersøke saken blir det tydelig at jeg blir ulykkelig når noen oppfører seg på en måte jeg ikke liker, eller en hendelse inntreffer som jeg ikke liker. Uønskede ting skjer som gjør at jeg bygger opp indre spenninger. Ønskede ting skjer ikke, noe kommer i veien, og igjen skaper jeg indre spenninger, jeg begynner å knytte indre knuter. Gjennom hele livet støter man tidvis på uønskede hendelser, samtidig som det man ønsker ofte ikke inntreffer, og man reagerer ved å bygge opp spenninger og knytte indre knuter, gordiske knuter. Denne reaksjonsprosessen gjør hele strukturen av kropp og sinn så spent og full av negative følelser og lidelse.

En måte å løse dette problemet på kunne være å sørge for at det aldri inntreffer noe uønsket i livet, men at allting i stedet skjer helt i tråd med mine ønsker. Da må jeg enten selv utvikle en evne eller kraft til å påvirke omverdenen etter mine ønsker, eller noen annen med slike evner må hjelpe meg så snart jeg krever det. 

Men dette er selvfølgelig umulig. Det finnes ingen i hele verden som alltid får sine bønner og ønsker oppfylt, som lever et liv hvor alt skjer i samsvar med sin vilje, uten uønskede hendelser. Vi støter stadig på situasjoner som er i strid med våre ønsker. Så spørsmålet oppstår: Hvordan kan vi lære å la være å reagere blindt på omstendigheter som går imot vår vilje? Hvordan kan vi holde opp med å skape indre spenninger og forbli fredfulle og harmoniske?

Vise og hellige personer i India og andre land studerte dette problemet og fant en løsning: Hvis noe uønsket skjer og man begynner å reagere med vrede, frykt eller en annen negativitet, bør man snarest mulig avlede oppmerksomheten mot noe annet. Man kan for eksempel reise seg opp, gå og drikke et glass vann eller noe lignende - ens vrede vil ikke øke, men vil gradvis avta. Eller man kan begynne å telle: En, to, tre, fire. Eller repetere et ord, en setning eller et mantra, kanskje navnet på en gud eller en hellig person som man har hengivelse for. Tankene blir i stedet avledet, og til en viss grad blir man fri for negativiteten, fri for vreden.

Denne løsningen var nyttig og fungerte bra. Den fungerer fortsatt bra den dag i dag. Når man praktiserer slik føler man seg roligere. Men det er en løsning som bare fungerer på det bevisste plan. Det man egentlig gjør ved å avlede oppmerksomheten er å presse den negative følelsen dypere ned i det ubevisste, og på dette dypere planet fortsetter man å utvikle de samme negativiteter. På sinnets overflate er det et lag av fred og harmoni, men i dybden ligger det en sovende vulkan av undertrykt negativitet som før eller siden vil eksplodere i et kraftig utbrudd.

Andre som forsket på indre sannheter kom ennå lengre i sin søken. Gjennom å oppleve realiteten av kroppen og sinnet inne i seg selv, innså de at ved å avlede oppmerksomheten løper man bare bort fra problemet. Flukt eller avledning er ingen løsning - man må heller møte problemet. Når en negativitet oppstår må man se den i øynene. Man må observere den. En mental negativitet avtar i styrke så snart man begynner å observere den. Langsomt visner den og forsvinner.

En bra løsning som unngår begge ytterpunkter - å undertrykke og å gi frie tøyler. Å begrave negativiteten i det ubevisste vil ikke utrydde den; å tillate den til å manifestere som høyrøstede og usunne fysiske handlinger vil bare skape flere problemer. Men hvis man bare observerer, blir den negative følelsen gradvis svakere inntil den forsvinner og man er fri fra den.

Dette låter jo vidunderlig, men er det praktisk mulig? Når vrede oppstår blir vi så fort overveldet at vi merker ikke en gang hva som har hendt. Overveldet av vrede gjør og sier vi ting som er til skade for oss selv og andre. Senere, når vreden har gått over, angrer vi på hva vi har gjort og ber til Gud eller noen annen om tilgivelse: "Å, jeg gjorde noe dumt! Vær så snill å tilgi meg." Men neste gang vi er i en lignende situasjon reagerer vi igjen på samme måte. All denne ageringen hjelper ikke.Problemet er at vi ikke er bevisste på når og hvor negativiteten oppstår. Den begynner dypt nede i det ubevisste. Når den kommer opp til det bevisste plan har den allerede vokst seg så sterk at man blir overveldet, og da går det ikke an å observere.

La oss late som om jeg hele tiden har en privatsekretær med meg(!), som så snart vreden oppstår i meg sier: "Sjef! Pass på! Vrede!" Siden jeg ikke vet når på døgnet denne vreden kommer må jeg ha tre privatsekretærer i tre skift, døgnet rundt! La oss si at jeg har råd til dette, og vreden oppstår i meg plutselig. En av mine sekretærer sier til meg: "Sjef, pass på nå - vreden har begynt!" Det første jeg gjør er å irettesette sekretæren: "Din idiot! Tror du at du kan komme her og belære meg?" Jeg blir så sint og overveldet av vrede at selv gode råd ikke hjelper.

La oss i stedet anta at visdommen seirer. Jeg irettesetter ikke sekretæren, men i stedet sier jeg: "Tusen takk, nå skal jeg sette meg ned og observere min vrede!" Men er dette i det hele tatt mulig? Så snart jeg lukker øynene og prøver å observere vreden, dukker objektet for min vrede i stedet opp i mine tanker - den personen eller den hendelsen som gjorde meg sint. Da er det ikke selve vreden jeg observerer, men kun den ytre drivkraft for vreden. Dette tjener bare til å øke vreden, og er derfor ingen løsning. Det er veldig vanskelig å observere en abstrakt negativitet eller en abstrakt følelse adskilt fra det ytre objekt som opprinnelig forårsaket den.

Men én som fant frem til den endelige sannhet oppdaget en praktisk løsning. Han oppdaget at når en negativ følelse oppstår i sinnet, skjer to ting samtidig i kroppen. Det ene er at åndedrettet mister sin normale rytme. Vi begynner å puste kraftigere - dette er lett å observere. Det andre er at det på et mer subtilt plan starter en biokjemisk reaksjon i kroppen som resulterer i en kroppslig fornemmelse. Hver negativitet i sinnet vårt vil frembringe en ny fornemmelse i kroppen.

Denne oppdagelsen gir en praktisk løsning. Det er vanskelig å observere en abstrakt negativitet - abstrakt redsel, vrede eller begjær. Men med riktig opplæring og øvelse er det lett å observere åndedrettet og de kroppslige fornemmelsene, som begge er direkte knyttet til mentale negativiteter.

På to måter vil åndedrettet og fornemmelsene hjelpe meg. For det første vil de fungere som mine privatsekretærer. Så snart en urenhet oppstår i sinnet vil åndedrettet miste sin normale rytme og begynne å rope varsku: "Se opp! Noe er på ferde!" Jeg kan ikke skjenne på åndedrettet, jeg blir nødt til å ta imot advarselen. Samtidig vil fornemmelsene fortelle meg at noe har gått galt. Etter å ha blitt advart kan jeg begynne å observere åndedrettet og mine fornemmelser, og jeg vil merke at negativiteten mister kraft og forsvinner.

Dette mental-fysiske fenomenet er som en mynt med to sider. På den ene siden finner man tanker og følelser som oppstår, og på den andre siden finnes åndedrettet og kroppsfornemmelsene. Alle tanker og følelser, alle mentale negativiteter - enten de er bevisste eller ubevisste - gjenspeiles øyeblikkelig i åndedrett og fornemmelser. Ved å legge merke til åndedrettet eller kroppsfornemmelsene kan vi indirekte observere de mentale negativitetene. 

I stedet for å løpe bort fra problemet møter jeg virkeligheten som den er. Resultatet er at de negative følelsene mister styrke; de overvelder meg ikke slik som før. Dersom jeg fortsetter å observere vil urenheten til slutt forsvinne helt, og forstyrrer ikke lengre min fred og harmoni.

Denne teknikken for selvobservasjon viser oss altså virkeligheten i dens to aspekter: Den indre og den ytre. Tidligere så vi kun utad og oppfattet ikke den indre sannhet. Jeg søkte alltid etter årsaken til min ulykke utenfor meg selv. Jeg bebreidet alltid omgivelsene mine og prøvde alltid å forandre på den ytre virkeligheten. Siden jeg ikke var bevisst på den indre virkeligheten forstod jeg aldri at årsaken til lidelse fins i mitt eget indre - i mine blinde reaksjoner på behagelige og ubehagelige fornemmelser.

Med trening kan vi lære å se den andre siden av mynten. Vi kan være oppmerksomme på åndedrettet og hva som skjer i kroppen. Uansett om det er åndedrett eller kroppsfornemmelse, lærer vi å observere uten å miste vår mentale balanse. Vi slutter med å reagere blindt og øke vår lidelse. I stedet lar vi de mentale negativitetene manifestere seg og forsvinne.

Jo mer man øver seg i denne teknikken, jo hurtigere vil negativiteter oppløse seg. Gradvis blir man fri for mentale urenheter, og sinnet blir rent og klart. Et rent sinn er alltid fylt av kjærlighet - uselvisk kjærlighet til andre, fylt av medfølelse for andres svakheter og lidelser; fylt av glede for andres fremgang og lykke; fylt av sinnslikevekt i enhver situasjon.

Når man har kommet så langt forandrer hele livsmønsteret seg. Det er ikke lengre mulig å si eller gjøre noe som vil forstyrre andres fred og harmoni. Et balansert sinn opplever selv indre fred, og vil hjelpe andre å oppleve det samme. Atmosfæren som omgir en slik person vil bli gjennomsyret med fred og harmoni, og dette vil ha innflytelse på andre også.

Gjennom å forbli avbalansert uansett hva man opplever i sitt indre, utvikler man også evnen til å forholde seg upartisk i forhold til ytre begivenheter. En slik objektivitet er imidlertid ikke virkelighetsflukt eller likegyldighet overfor verdensproblem. De som regelmessig utøver Vipassana blir i stedet mer følsomme for andres lidelser og vil gjøre sitt ytterste for å lindre - ikke gjennom å bli opprørt og irritert, men med et sinn fyldt av kjærlighet, medfølelse og sinnslikevekt. De lærer seg hellig likegyldighet - som vil si å være fullstendig hengiven og engasjert i å hjelpe andre, og samtidig beholde sin mentale balanse. Slik forblir man fredfull og lykkelig samtidig som man jobber for andres fred og lykke.

Dette er en livskunst, og dette er hva Buddha underviste i. Han verken grunnla eller underviste i noen form for religion eller "isme". De som kom til ham for å lære ble aldri bedt om å utføre riter, ritualer, eller blinde seremonier. I stedet lærte han dem å observere naturen som den er, gjennom å observere virkeligheten inne i seg selv. På grunn av uvitenhet reagerer vi på forskjellige måter som er til skade for oss selv og andre. Men når vi observerer virkeligheten som den er oppstår det visdom, og da legger vi bak oss denne vanen med å reagere i blinde. Så snart man ikke lenger reagerer blindt, blir man istand til virkelig handling - handling ut fra et balansert sinn som ser og forstår sannhet. En slik handling kan bare være positiv og kreativ, til hjelp for oss selv og andre.

Det er derfor nødvendig å lære å kjenne seg selv - et godt råd fra alle vise mennesker. Men det er ikke godt nok å kjenne seg selv kun på ett intellektuelt idé- og teoriplan, ikke kun følelsesmessig eller hengivent - ved å bare akseptere hva man har lest og hørt. Slik kunnskap er ikke nok. Det er på det faktiske plan man må lære å kjenne seg selv. Vi er nødt til å ha direkte erfaring med virkeligheten i dette mental-fysiske fenomenet. Det er bare denne erfaringen som befrir oss fra de mentale urenhetene og lidelsen som de bringer med seg.

Denne direkte opplevelsen av vår egen virkelighet - denne selvobservasjonsteknikken - er det som kalles Vipassana meditasjon. I India på Buddhas tid betydde passana å se på vanlig vis, med åpne øyne. Men vipassana betyr å se ting som de virkelig er, ikke bare som de synes å være. Man må trenge gjennom den tilsynelatende sannheten inntil man når frem til den endelige sannheten om hele vår mentale og fysiske struktur. Når man opplever denne sannheten slutter man å reagere blindt og skape mentale urenheter. De gamle urenhetene blir gradvis utryddet. Man befrir seg fra lidelse og opplever sann lykke.

Det er tre trinn i undervisningen i et Vipassana kurs. Først må man avholde seg - både fysisk og verbalt - fra enhver handling som forstyrrer andres fred og harmoni. Man kan ikke jobbe med å befri seg fra sinnets urenheter samtidig som man snakker og handler på en måte som forsterker slike urenheter. Det første trinn er å følge visse grunnleggende etiske regler. Man forplikter seg til å ikke drepe, ikke stjele, ikke lyge, å avstå fra seksuelle ugjerninger, og ikke bruke rusmidler. Ved å avstå fra slike handlinger tillater man sinnet å falle tilstrekkelig til ro for å kunne utføre den forestående oppgaven. 

Neste trinn er at man skal prøve å beherske sitt ville sinn ved å trene i å forbli opptatt av en eneste ting - åndedrettet. Man prøver å holde oppmerksomheten sin på åndedrettet så lenge som mulig. Dette er ikke en pusteøvelse - man forsøker ikke å regulere åndedrettet. I stedet observerer man den naturlige pusten som den er - som den kommer inn og går ut. Slik beroliger man sinnet ytterligere, så man ikke lengre blir overveldet av kraftige negativiteter. Samtidig konsentrerer man sinnet, det blir skarpt og gjennomtrengende, og blir i stand til å arbeide med innsikt. 

Disse to første trinn - å leve et moralsk liv og beherske sinnet - er begge nødvendige og givende i seg selv. Men de vil føre til fortrengsel av negativiteter dersom man ikke går til det tredje trinnet: Å rense sinnet fra alle urenheter gjennom å utvikle innsikt i sin egen natur. Dette er Vipassana: Å oppleve sin egen virkelighet gjennom systematisk og objektiv observasjon av mentale og fysiske fenomen i stadig forandring, som viser seg i form av fornemmelser i kroppen. Buddhas lære kulminerer i dette: Selvrenselse gjennom selvobservasjon.

Dette kan praktiseres av alle og enhver. Sykdommen er universell, og krever et universelt botemiddel, ikke et som er bundet til spesielle trosforestillinger eller livssyn. Når man lider av vrede, er det ikke snakk om en buddhistisk, kristen, muslimsk eller jødisk vrede. Vrede er vrede! Når man blir opprørt og agitert som resultat av denne vreden, er denne agitasjonen ikke en kristen, hinduistisk eller buddhistisk agitasjon. Sykdommen er universell - botemiddelet må også være universelt.

Vipassana er et slikt universelt botemiddel. Ingen kan ha noen innvendinger mot en livsførsel som respekterer andres fred og harmoni. Ingen kan ha innvendinger mot å utvikle kontroll over sitt eget sinn. Ingen kan innvende noe mot å befri sinnet fra negativiteter ved å oppnå innsikt i sin egen natur. Vipassana er universelt.

Å observere virkeligheten som den er ved å observere den indre sannhet - dette er å kjenne seg selv på et konkret og erfaringsbasert nivå. Ved regelmessig trening befrir man seg gradvis fra negativiteter. Fra den grove, ytre og tilsynelatende sannheten trenger man igjennom til sinnets og materiens endelige sannhet. Deretter går man hinsides den også og opplever en sannhet som ligger bortenfor sinn og materie, bortenfor tid og rom, bortenfor det betingede og det relative: Sannheten om den fullstendige befrielse fra alle urenheter, fra all lidelse. Hva man kaller denne endelige sannheten er uten betydning. Det er det endelige mål for alle.

Måtte dere alle oppleve denne endelige sannhet. Måtte alle mennesker bli fri fra sine negativiteter og lidelser. Måtte alle nyte ekte lykke, ekte fred, ekte harmoni.

MÅTTE ALLE VESENER BLI LYKKELIGE

Teksten ovenfor er oversatt fra engelsk og er basert på et offentlig foredrag holdt i 1980 av Mr S. N. Goenka i Bern, Sveits.

Spørsmål og kommentarer til denne siden kan rettes til [email protected]