• International
• Gamle elever

Alle søker fred og harmoni fordi dette er hva vi mangler i livet. Fra tid til annen opplever vi alle uro, irritasjon og disharmoni. Og når vi lider av sånn elendighet, beholder vi den ikke for oss seg selv, ofte sprer vi den til andre også. Manglende trivsel gjennomsyrer atmosfæren rundt en som har det elendig, og de som kommer i kontakt med en sånn person påvirkes. Dette er bestemt ikke en fornuftig måte å leve på.

Vi burde leve i fred med oss selv og med andre. Tross alt er menneskene sosiale vesener som er nødt til å leve i samfunnet og forholde seg til hverandre. Men hvordan kan vi leve fredelig? Hvordan skal vi klare å holde oss harmoniske inne i oss, og opprettholde fred og harmoni rundt oss, sånn at andre også kan leve fredfullt og harmonisk?

For å bli befridd fra vår elendighet, må vi kjenne grunnlaget for den, årsaken til lidelsen. Hvis vi undersøker problemet, blir det tydelig at når vi begynner å utvikle en urenhet eller en negativ følelse i sinnet, er vi nødt til å bli ulykkelige. En negativ følelse i sinnet, mentalt grums eller urenhet kan ikke eksistere sammen med fred og harmoni. 

Hvordan begynner vi å utvikle negative følelser? Igjen, ved å utforske, blir det tydelig. Vi blir ulykkelige når noen oppfører seg på en måte vi ikke liker, eller vi opplever at noe skjer som vi ikke liker. Uønskede ting skjer, og vi skaper spenninger inni oss. Ønskede ting skjer ikke, en eller annen hindring kommer i veien, og igjen skaper vi spenninger; vi begynner å knytte knuter inni oss. Og gjennom livet fortsetter uønskede ting å skje, ting vi ønsker, kan skje eller ikke skje, og denne reaksjonsprosessen, med å knytte knuter – gordiske knuter – gjør sinnet og kroppen så anspent, så fullt av negative tanker og følelser at livet blir elendig.

En måte å løse dette problemet på er å sørge for at ingenting uønsket skjer i livet, at alt fortsetter å skje akkurat sånn som vi ønsker. Enten må vi utvikle kraften, eller så må noen andre som vil hjelpe oss, ha evnen til å passe på at uønskede ting ikke skjer og at alt vi ønsker skjer. Men dette er umulig. Det er ingen i verden som alltid får ønskene sine oppfylt, hvor alt i livet skjer etter hans eller hennes ønsker, uten at noe uønsket skjer. Det skjer stadig ting som er i strid med våre lengsler og ønsker. Så spørsmålet melder seg: Hvordan kan vi slutte å reagere blindt når vi står overfor ting vi ikke liker? Hvordan kan vi slutte å skape spenninger, og forbli fredelige og harmoniske?

I India, og andre land, i eldre tider studerte vise, hellige personer dette problemet – problemet med menneskelig lidelse – og fant en løsning: Hvis noe uønsket skjer og en begynner å reagere med sinne, frykt eller en annen negative følelse, bør en snarest lede oppmerksomheten mot noe annet. Du kan for eksempel reise deg opp, ta et glass vann og begynne å drikke – da vil ikke sinnet ditt øke, tvert imot vil det gradvis avta. Eller begynn å telle: En, to, tre, fire. Eller gjenta et ord, en setning, et eller annet mantra, kanskje navnet på en gud eller en hellig person som du har hengivenhet for. Tankene blir avledet, og til en viss grad blir du fri fra de negative tankene og følelsene, fri fra sinnet.

Denne løsningen var nyttig, den fungerte. Den fungerer fortsatt. Ved å handle på denne måten, føler sinnet seg befridd for uro. Men denne løsningen fungerer bare på det bevisste plan. Faktisk, ved å avlede oppmerksomheten, dytter du de negative tankene og følelsen dypere ned i underbevisstheten, og der fortsetter du med å utvikle og mangfoldiggjøre den samme urenheten. På overflata er det et lag av fred og harmoni, men i dypet av sinnet finnes det en sovende vulkan av undertrykte negative tanker og følelser som før eller siden kan eksplodere i et kraftig utbrudd.

Andre som utforsket indre sannhet, gikk enda lengre i sin søken. Gjennom å erfare kroppen og sinnets virkelighet inne i seg selv, innså de at ved å avlede oppmerksomheten løper en bare bort fra problemet. Flukt er ingen løsning – du er nødt til å møte problemet. Når negative tanker og følelser oppstår i sinnet, bare iaktta dem, se dem i øynene. Så fort du begynner å iaktta en mental urenhet, begynner den å avta i styrke og langsomt visner den bort.

En god løsning, den unngår begge ytterpunkter – å undertrykke og å gi frie tøyler. Å begrave de negative tankene og følelsene i underbevisstheten vil ikke utrydde dem; og å tillate dem å vise seg som usunne fysiske eller språklige handlinger vil bare skape flere problemer. Men hvis du bare iakttar, blir de negative tankene og følelsene gradvis svakere inntil de forsvinner og du er fri fra dem.

Dette låter jo vidunderlig, men er det praktisk mulig? Det er ikke lett å se urenhetene sine i øynene. Når sinnet melder seg, overvelder det oss så fort at vi knapt merker det.  Og så, overveldet av sinne gjør og sier vi ting som skader oss selv og andre. Senere, når sinnet har gått over, begynner vi å gråte og angre, ber om forlatelse til den ene eller andre, eller fra Gud: "Å, jeg gjorde noe dumt! Vær så snill å tilgi meg!" Men neste gang vi er i en lignende situasjon, reagerer vi på samme måte igjen. Denne gjentatte angringen hjelper ikke i det hele tatt.

Problemet er at vi ikke er bevisste når de negative følelsene og tankene oppstår. De begynner dypt nede i underbevisstheten og innen de når bevisstheten har de fått så stor kraft at de overvelder oss, og da går det ikke å iaktta dem.

Men tenkt om jeg ansetter en privatsekretær, sånn at så snart sinnet oppstår, sier han til meg: "Se! Pass på! Sinne begynner!" Siden jeg ikke kan vite når på døgnet dette sinnet kommer, må jeg ha tre privatsekretærer i tre skift, døgnet rundt! La oss si at jeg har råd til det, og sinnet begynner å melde seg. Med en gang forteller sekretæren meg: "Å se, sinnet har begynt!" Det første jeg gjør er å skjelle ham ut: "Din idiot! Tror du at du kan komme her og belære meg?" Jeg er så overveldet av sinne at gode råd ikke vil hjelpe.

La oss si at visdommen vinner. Jeg kjefter ikke på ham, jeg sier: "Tusen takk, nå skal jeg sette meg og iaktta sinnet mitt!" Men er det mulig? Så fort jeg lukker øynene og prøver å iaktta sinnet, tenker jeg øyeblikkelig på det jeg er sint på  – den personen eller den hendelsen som satte i gang sinnet. Da er det ikke selve sinnet jeg iakttar, jeg ser bare den ytre påvirkningen som stimulerte den følelsen. Dette tjener bare til å øke sinnet, og derfor er det ingen løsning. Det er veldig vanskelig å iaktta en abstrakt negativitet, en abstrakt følelse, adskilt fra det ytre objekt som opprinnelig forårsaket den.

Likevel, en som nådde fram til den endelige sannheten, fant en virkelig løsning. Han oppdaget at når en urenhet oppstår i sinnet, skjer to ting samtidig i kroppen. Det ene er at pusten mister sin normale rytme. Vi begynner å puste kraftigere når negative tanker og følelser oppstår i sinnet. Dette er lett å observere. På et mer subtilt plan begynner en biokjemisk reaksjon i kroppen som resulterer i en viss kroppslig fornemmelse. Hver urenhet i sinnet vil frembringe en eller annen fornemmelse i kroppen.

Dermed får vi en praktisk løsning. Et alminnelig menneske klarer ikke å observere abstrakte urenheter i sinnet – abstrakt redsel, sinne eller begjær. Men med riktig opplæring og øvelse, er det lett å iaktta åndedrettet og de kroppslige fornemmelsene, som begge er direkte knyttet til mentale urenheter.

Åndedrett og fornemmelser vil hjelpe på to måter. For det første vil de fungere som privatsekretærer. Så snart en urenhet oppstår i sinnet, vil pusten bli unormal og begynne å rope: "Se! Noe har gått galt!" Og vi kan ikke kjefte på pusten, vi er nødt til å godta advarselen. På samme måte vil fornemmelsene fortelle oss at noe har gått galt. Da, når vi har blitt advart, kan vi begynne å iaktta åndedrettet, begynne å iaktta fornemmelsene, og veldig raskt ser vi at de negative tankene eller følelsene forsvinner.

Dette psykisk-fysiske fenomenet er som en mynt med to sider. På den ene siden finnes det tanker og følelser som oppstår i sinnet, på den andre siden finnes åndedrettet og fornemmelsene i kroppen. Hvilke som helst tanker eller følelser, alle mentale urenheter som oppstår, viser seg i pusten og i fornemmelsene i samme øyeblikk. På den måten, gjennom å iaktta pusten eller fornemmelsene, iakttar vi faktisk mentale urenheter. I stedet for å løpe bort fra problemet, møter vi virkeligheten som den er. Resultatet er at vi oppdager at disse urenhetene mister sin styrke. De overvelder oss ikke lenger som de gjorde før.  Hvis vi ikke gir oss, vil de til slutt forsvinne helt, og vi begynner å leve et fredfullt og lykkelig liv, et liv stadig mer fri for negative tanker og følelser.

På denne måten viser teknikken for egenobservasjon oss virkeligheten i dens to aspekter: Den indre og den ytre. Tidligere så vi bare utover og gikk glipp av den indre sannheten. Vi lette alltid utenfor oss selv etter årsaken til vår ulykke. Vi bebreidet alltid virkeligheten utenfor oss og prøvde å forandre den. Siden vi var uvitende om den indre virkeligheten, forstod vi aldri at årsaken til lidelsen ligger inni oss - i våre egne blinde reaksjoner på behagelige og ubehagelige fornemmelser.

Nå, med trening, kan vi se den andre siden av mynten. Vi kan være oppmerksomme på pusten vår og altså hva som skjer inni oss. Uansett hva det er, pust eller fornemmelse, lærer vi å bare observere det, uten å miste vår mentale likevekt. Vi slutter å reagere og øke elendigheten vår. I stedet lar vi urenhetene vise seg og forsvinne.

Jo mer en praktiserer denne teknikken, jo raskere vil de negative tankene og følelsene løse seg opp. Gradvis blir sinnet fritt for mentalt grums, blir rent–. Et rent sinn er alltid fylt av kjærlighet – uselvisk kjærlighet til alle andre, fylt av medfølelse med andres svakheter og lidelser; fylt av glede over andres framgang og lykke; fylt av likevekt i møte med enhver situasjon.

Når en når dette stadiet, forandrer hele ens livsmønster seg. Det er ikke lengre mulig å si eller gjøre noe som vil forstyrre andres fred og harmoni. Tvert imot blir et sinn i balanse ikke bare fylt av fred, men atmosfæren rundt en sånn person blir gjennomstrømmet av fred og harmoni, og dette vil begynne å påvirke andre også, hjelpe andre.

Ved å lære å beholde likevekten i møte med alt en opplever inni seg, utvikler en evnen til å forholde seg frakoblet overfor alt en støter på i ytre situasjoner også. Imidlertid er ikke en sånn mangel på binding en virkelighetsflukt eller likegyldighet overfor verdens problemer. De som regelmessig praktiserer Vipassana, blir mer følsomme overfor andres lidelse og gjør sitt ytterste for å lindre som best de kan – ikke ved å bli opprørt, men med et sinn fylt av kjærlighet, medfølelse og likevekt. De lærer seg hellig likegyldighet – hvordan være fullstendig forpliktet, fullstendig engasjert i å hjelpe andre, samtidig som en beholder likevekten i sinnet. På denne måten forblir de fredfulle og lykkelige mens de jobber for andres fred og lykke.

Det er dette Buddha underviste: en livskunst. Han verken grunnla eller underviste i noen form for religion eller "isme". Han instruerte aldri de som kom til ham i å praktisere noen form for kulthandling eller ritualer, noen form for tomme formaliteter. Isteden lærte han dem bare å iaktta naturen som den er, ved å iaktta virkeligheten inne i seg. Ut fra uvitenhet reagerer vi på forskjellige måter som er til skade for oss selv og andre. Men når visdommen melder seg – visdommen i å iaktta virkeligheten sånn som den er – faller denne vanen med å reagere bort. Når vi slutter å reagere blindt, da er vi i stand til virkelig handling – handling som springer ut fra et likevektig sinn, et sinn som ser og forstår sannheten. En sånn handling kan bare være positiv, kreativ, til hjelp for oss selv og andre.

Det som er nødvendig da er: «kjenn deg selv» - et råd alle vise mennesker har gitt.  Vi må kjenne oss selv, ikke bare intellektuelt i ideenes og teorienes verden, og ikke bare følelsesmessig eller hengivent ved blindt å godta hva vi har hørt eller lest. En sånn kunnskap er ikke nok. Snarere må vi kjenne virkeligheten ut fra erfaring. Vi må erfare direkte virkeligheten i dette psykisk-fysiske fenomenet. Bare det vil hjelpe oss til å bli fri fra lidelsen vår.

Denne direkte erfaringen av vår egen indre virkelighet, denne teknikken med å iaktta seg selv er det som kalles Vipassanameditasjon. I det indiske språket på Buddhas tid betydde «passana» å se vanlig, med åpne øyne. Men vipassana er å iaktta tingene som de virkelig er, ikke bare sånn som de gir inntrykk av å være. Tilsynelatende sannhet må bli gjennomskuet inntil vi når den endelige sannheten om hele vår psykofysiske oppbygning. Når vi erfarer denne sannheten, da lærer vi å slutte med å reagere blindt, å slutte med å utvikle negative tanker og følelser – og helt naturlig blir de gamle urenhetene gradvis utryddet. Vi blir befridde fra lidelse og opplever sann lykke.

Det er tre skritt i undervisningen på et Vipassanakurs. Først må en avholde seg fra enhver handling - både fysisk og verbal - som forstyrrer andres fred og harmoni. En kan ikke jobbe med å befri seg fra urenheter i sinnet samtidig som en stadig snakker og handler på måter som øker dem. Derfor er et sett moralregler et vesentlig første skritt i praksisen. En forplikter seg til ikke å drepe, ikke å stjele, ikke å misbruke seksualiteten sin, ikke å si løgner, og ikke å bruke rusmidler. Ved å avstå fra sånne handlinger, lar en sinnet roe seg tilstrekkelig til at en kan fortsette videre. 

Neste skritt er å utvikle en viss kontroll over dette ville sinnet ved å trene det til å være feste på en eneste ting - pusten. En prøver å holde oppmerksomheten sin på åndedrettet så lenge som mulig. Dette er ikke en pusteøvelse, en regulerer ikke pusten. Isteden iakttar en det naturlige åndedrettet som det er, som det kommer inn og som det går ut. På denne måten beroliger en sinnet ytterligere, så en ikke lengre blir overveldet av sterke negative tanker og følelser. Samtidig konsentrerer en sinnet, gjør det skarpt og gjennomtrengende, i stand til å utføre innsiktsarbeidet. 

Disse første to skrittene, å leve et moralsk liv og å kontrollere sinnet, er begge nødvendige og givende i seg selv. Men de vil føre til undertrykking av negative tanker og følelser hvis ikke en tar det tredje skrittet: Å rense sinnet fra alle urenheter ved å utvikle innsikt i ens egen natur. Dette er Vipassana: Å erfare ens egen indre virkelighet gjennom den systematiske og rolige observasjonen av det stadig vekslende sinn-kropp-fenomenet som viser seg i form av fornemmelser. Buddhas lære kulminerer i dette: selvrenselse gjennom observasjon av ens eget indre.

Dette kan praktiseres av alle og enhver. Alle møter lidelsens problem. Det er en universell sykdom som krever et universelt botemiddel, ikke ett som er knyttet til spesielle trosforestillinger eller livssyn. Når en lider av sinne, er det ikke et buddhistisk sinne, hindusinne eller kristent sinne. Sinne er sinne! Når en hisser seg opp som resultat av dette sinnet, er ikke opphisselsen kristen, eller jødisk eller muslimsk. Sykdommen er universell. Botemiddelet må også være universelt.

Vipassana er et sånt botemiddel. Ingen kan ha noen innvendinger mot leveregler som respekterer andres fred og harmoni. Ingen kan innvende noe mot å utvikle kontroll over sinnet. Ingen vil innvende noe mot å utvikle innsikt i ens egen natur, noe som gjør det mulig å befri sinnet fra negative tanker og følelser. Vipassana er en universell vei.

Å iaktta virkeligheten som den er gjennom å iaktta sannheten inni seg – dette er å kjenne seg selv direkte og ut fra erfaring. Etter hvert som en praktiserer, befrir en seg stadig mer fra lidelsen skapt av de mentale urenhetene. Fra den grove, ytre og tilsynelatende sannheten trenger en igjennom til den endelige sannheten om sinnet og materien. Så overskrider en den og opplever en sannhet som ligger bortenfor sinn og materie, bortenfor tid og rom, bortenfor det betingede feltet av relativitet: sannheten om fullstendig befrielse fra alt mentalt grums, alle urenheter, all lidelse. Uansett hva en kaller denne endelige sannheten spiller ingen rolle. Den er det endelige målet for alle.

Må dere alle oppleve denne endelige sannheten. Må alle mennesker bli fri fra lidelse.  Må de nyte sann lykke, sann fred, sann harmoni.

MÅ ALLE VESENER VÆRE LYKKELIGE